Mange av oss som har vært utsatt for incest og seksuelle overgrep i oppveksten, opplever at vi i voksen alder fremdeles er fanget, bundet eller kneblet av det vi har opplevd. For mange av oss er det også slik at vi ikke kjenner sammenhengen mellom det vi har opplevd og de plagene vi har i nåtid. Den friheten som ligger i det å kjenne fred og ro fysisk og følelsesmessig, kan virke som en fjern utopi.
En som har vært utsatt for slike opplevelser, vil stadig oppleve seg selv som under angrep, med tilsvarende fysiske og mentale reaksjoner av motangrep eller flukt. Svært små ting kan utløse disse reaksjonene, det kan være en stemme, en berøring, en lukt. Følelsene som settes i gang, og de fysiske reaksjonene, vil sjelden stå i forhold til den egentlige hendelsen.
Depresjon kan ofte være den eneste løsningen på dette, og angst er en vanlig følgesvenn. Mange av oss havner i rus, både fordi en gjennom rus får muligheten til å bli en annen i en kort stund, og fordi rusen demper mer eller mindre tydelige minner og følelsene forbundet med dem. Alle blir ikke avhengige av de tyngste stoffene, langt flere mestrer tilsynelatende livet sitt ganske godt i mange år, men har et overforbruk av piller og/eller et avhengighetsforhold til alkohol, helt til det meste rakner. Svært mange bærer på disse tingene i mange år, under et massivt skjold av prestasjoner, kontrollmekanismer og perfeksjon. Fellesnevneren i alle disse løsningene er oftest at en flykter fra noe en ikke vet hva er, men som oppleves så skremmende at det ikke er mulig å ta det frem alene.
Når en utsatt oppsøker helsevesenet for å få hjelp, er det ofte på grunn av symptomer som nettopp depresjon eller angst. Hun kommer også gjerne til lege med diffuse fysiske symptomer, som hodepine, konsentrasjonssvikt, muskel-og leddsmerter, søvnproblemer, massiv tretthet, matintoleranser, allergier, migrene. Hvis en er så heldig å treffe på en grundig lege, vil en holde på med forskjellige fysiske undersøkelser i lang tid. Dette er stort sett resultatløst, fordi en ikke går til kilden av problemene. Mange sendes videre til psykolog, som har sine forklaringsmodeller. Andre sendes til psykiatrien, som gjerne vil klassifisere noe som sykdom. Da kan det behandles medisinelt, eller i en kombinasjon med samtaleterapi.
Dette handler om uvitenhet om hvor hyppig forekomsten av seksuelle overgrep er, og hvor omfattende skadene og virkningene er, og om hvor lenge virkningene varer. Svært mange i helsevesenet har en ”tabloid-oppfatning” av problematikken. Det vil si at seksuelle overgrep som er skadelige alltid handler om gjennomført samleie, og at fysiske virkninger er direkte følger av fysisk vold. Slik er det ikke. Jeg tror ikke det ligger noen forståelse av sammenhengen mellom sinn og kropp, eller av fortidens påvirkning på nåtiden, når det gjelder incest- og overgrepsproblematikk, i helseutdanning slik den er nå.
Det den utsatte ofte sitter igjen med etter årelang maling i helsevesenets kvern, er en forsterkning av problemene i stedet for en løsning. Selvbildet er i utgangspunktet svært lavt, og uansett hvor velmente intensjonene med undersøkelser og behandling er, vil en vanligvis komme ut av det med ytterligere svekket oppfatning av seg selv og sin evne til å mestre livet. Helsevesenets behandling av en som har vært utsatt for incest og seksuelle overgrep sementerer denne holdningen, fordi en betraktes som en pasient, som en person som ikke fungerer slik hun skal, og fordi det er behandlerne som skal finne en løsning på dette. Pasienten har en eller flere mangler, og diverse tiltak skal bøte på manglene. Men få snakker om hva som ligger bak disse manglene, og om det hullet hun har inni seg som ingen utenfor henne noensinne kan bøte.
De som har mest kunnskap om disse forholdene, er selvsagt de utsatte selv. Den viktigste forutsetningen for at vi skal kunne gjennomgå en helingsprosess, er at vi innser at kilden til heling finner vi i oss selv. Vi trenger hjelp, særlig i begynnelsen av prosessen, men vi har ressurser i oss selv som er de viktigste byggesteinene i vår nye identitet. Hvis vi møtes med respekt, kan vi finne frem til disse ressursene, og styrke vårt lave selvbilde med det. Det finnes ressurssentre rundt omkring i landet, som både utsatte og helsevesenet kan benytte seg av. Senter mot incest og seksuelle overgrep har den beste kompetansen i landet, både på umiddelbare og langtidsvirkninger av overgrep, hvilke holdninger en bør møte den utsatte med, og hvordan en best bearbeider overgrep enten de er ferske eller gamle. Jeg anbefaler helsevesen og trygdekontorer å innta en ydmyk holdning overfor slik kompetanse, og maner til samarbeid i stedet for konkurranse eller ignorering. Det er tross alt den utsattes liv og helse det handler om, ikke at helsevesenet skal fremme sine egne løsninger, for igjen å styrke sin egen profesjon.
Det som er incestsentrenes styrke, er at de ikke ser på virkninger og senvirkninger av overgrep som sykdom. Dermed blir ikke den som oppsøker senteret gjort til pasient. I stedet ser en på senvirkningene som en naturlig konsekvens av ubearbeidede traumer. Når en er slått i bakken av sine egne forsøk på å kontrollere følelsesmessige reaksjoner som aldri har fått komme fram i lyset, trenger en ikke alltid medisinsk hjelp. Først og fremst trenger en et medmenneske, som selv har vært igjennom noen stormer i livet sitt, og som vet noe om hva en selv har vært med på og hvordan en skal gå frem for å løse flokene. En som kan gå ved siden av en når det blåser som verst, og gi en oppmuntrende klem når en har mest lyst til å legge seg ned for godt. Hvis fagfolk i helsevesenet kunne lære av den kunnskapen og erfaringen sentrene sitter inne med, og ikke minst bruke de ressursene som de utsatte selv innehar, ville vegen til frihet bli atskillig lettere for de av oss som har vært utsatt for overgrep.