Jeg hadde båret på overgrepene mesteparten av livet. Skjult dem. Jeg var en fantastisk skuespiller. Jeg satt på meg en blid maske, og taklet tilsynelatende livet bra. Men inni meg var det ikke bra. Inni meg var det et mørkt kaos av angst og vonde følelser. Jeg følte meg skitten, mindreverdig og annerledes. Ingen skjønte det, jeg gav dem ikke forutsetninger for å forstå. Men en dag sa det stopp. Jeg klarte ikke holde fasaden lenger. Det var ikke krefter til mer skuespill. Jeg møtte veggen. Hardt.
Jeg ble sykemeldt. Jeg forble sykemeldt. Legen mente jeg var deprimert, men kalte det en midlertidig diagnose. Jeg måtte utredes nærmere for at dette kunne fastslås. Etter langt om lenge fikk jeg tilbud om behandling. Jeg fikk plass i et gruppetilbud på en dagavdeling ved et av landets mange DPS. Tilbudet var for pasienter med personlighetsforstyrrelser. Det var det ingen som fortalte meg før jeg begynte. Jeg ble testet på alle bauger og kanter med både det ene og det andre psykologiske testverktøyet. De prøvde å finne ut hvilken personlighetsforstyrrelse jeg led av. Jeg fikk ingen diagnose. Jeg har nemlig ingen personlighetsforstyrrelse.
De testet meg altså for alle de personlighetsforstyrrelsene de kunne komme på, for det var jo personlighetsforstyrrede pasienter de jobbet med. Selv om jeg snakket om traumer var det ingen som testet meg for post traumatisk stresslidelse. Den diagnosen hadde jeg nok fått, hvis de hadde testet, men det er jo tross alt ingen personlighetsforstyrrelse…
Jeg var pasient ved denne avdelingen i nesten et år. Hadde intensiv behandling to og en halv dag hver uke. Da jeg ble skrevet ut fikk jeg beskjed om at jeg var frisk. På det tidspunktet var jeg lengre nede psykisk en jeg noen gang hadde vært før. Det føltes som jeg var blitt gitt opp, og jeg var nær ved å gi opp selv. Jeg vurderte selvmord.
Som et siste halmstrå tok jeg kontakt med Smih. Det forandret livet mitt. På DPS var det som om behandlerne prøvde å finne ut hva som var galt med meg så de kunne reparere det. På Smih var det plutselig ikke meg det var noe galt med. Det var ikke jeg som var unormal. Noen hadde gjort noe mot meg som var unormalt. Jeg reagerte med sunne, normale reaksjoner på en situasjon som var unormal.
Det har tatt tid, men med god hjelp og støtte fra senteret har jeg jobbet meg gjennom problemene mine. Litt om gangen. Det har vært mange tunge stunder. Noen ganger har jeg vært nær ved å gi opp, men jeg har kjempet meg gjennom. Nå er jeg tilbake i jobb, og jeg har et godt fungerende sosialt liv. Nå har jeg det bra.
Historien min er ikke unik. Det er alt for mange som kommer inn i psykiatrien og blir møtt med diagnosejag og mangel på forståelse. Vi trenger Smih. Vi trenger hele senter bevegelsen. Også trenger vi et psykiatrisk helsevesen som vet hvordan man skal behandle traumepasienter!
Tonje E. Roeim