Jeg hadde gjemt det inni meg. Ville ikke ha noe med det å gjøre. Ville ikke at det skulle angå meg. Ville hvert fall ikke vise det til noen. Det var ingen som skulle vite at jeg var ødelagt. For det var det de sa. Pressen. Journalistene. Ja, de sa det ikke om meg personlig, men hver gang det var snakk om overgrep kom det utsagn som ”Ødelagt for livet” ”Livet ødelagt av overgrep” eller ”Overgriperen ødela alt”.

Jeg trodde dem jeg. Det var ikke vanskelig å tro dem heller. Jeg følte meg jo ødelagt. Men jeg var faktisk ikke det. Misforstå meg rett nå! Overgrep virker ødeleggende, men det betyr ikke at de ødelegger alt, eller at det ikke går an å reparere skadene. Overgrep er galt, det er vondt og det er skadelig. Det skal ikke skje. Men vi trenger å nyansere bildet. Overgrep gir psykiske skader, men med god hjelp og støtte kan disse repareres.

Jeg vet at det er mulig, for jeg har fått den hjelpen, og i dag lever jeg et godt liv. I dag våkner jeg om morgenen og gleder meg til en ny dag. I dag har jeg gode, trygge relasjoner til menneskene rundt meg. I dag har jeg tro på meg selv. I dag lever jeg. Veien hit har vært lang, og jeg hadde ikke klart det uten Smih.

Veien var lang. Jeg skulle ønske jeg hadde begynt å gå den tidligere. Men jeg trodde jo ikke at det var noe poeng. Hvorfor bruke masse energi på å reparere noe som ikke kunne repareres? Jeg trodde ikke jeg kunne repareres. De hadde jo sagt jeg var ødelagt.

Tonje Elisabeth Roeim