Trist liten jente,
rømmer i ord.
Må bare vente
til hun blir stor.

Da skal hun leve
slik som hun vil.
Ingen kan kreve
mer enn hun får til.

Årene går,
men hun oppdager snart,
at den frihet hun søkte,
er sårbar og sart.

Hun får den da smake,
en kort liten stund.
Men den blir tatt tilbake,
helt uten grunn.

Hun jobber seg opp igjen,
gang etter gang.
Men den frihet hun finner,
er fortsatt for trang.

For omverden er hun
så stødig og trygg.
De kjenner ei børen
hun har på sin rygg.

Hun lever i drømmen
om en gang å nå,
den frihet og lykke
hun håpet på.

Sliten, så sliten,
det er bare det,
hun vet ikke hvordan
hun skal la deg se.

Sliten, så sliten.
Hun vil ikke mer.
Men tar på en maske,
og smiler og ler.

Hun fortsetter bare,
alene i mengden.
Hun kan ikke klare
dette i lengden.

TER